Kapittel 10: Et problem oppstår
1438 Words
I det Urilix prøvde å fikse, sto Inicha beskjedent i bakgrunnen og observerte. Hun har fortsatt taleforbud og turde verken å si eller gjøre noe. Cornelias kropp er nesten normal, som vil si motgiften har bare klart å kurere øverste kroppshalvdel.
«Hva gjør du?», spurte Inicha, som ikke klarte å holde munn.
«Hold kjeft», mumlet Urilix
«Sorry, jeg – uhm – det ser ut som Cornel – », utbrøt hun.
«Du skaper problemer, mer enn å fikse. La meg være i fred!», sa Urilix
«Hey! Det er, fy fa – », skrek Cornelia
«Hysj, jeg jobber!», sa Urilix
«Du kan ikke jobbe og jobbe, for så å ignorere alle rundt!», skrek Cornelia
«Vil du fortsette å være en halv sjokoladekropp?», spurte Urilix
«Inicha har ikke gjort deg noe!», sa Cornelia
«En sjokolade som deg, har ikke noe nyttig å si», sa Urilix
«Cornelia har rett», pep Inicha
«STILLE! BEGGE TO!», brølte Urilix
Det ble stille, pinlig stille. Verken Cornelia eller Inicha turde å snakke. Nå har Urilix fått viljen igjen. I samme øyeblikk kom Inicha på en genial ide til hva de kunne gjøre. Selv om det bare var for et øyeblikk, ville de vekk fra Urilix's kontrollerte omgivelser. Dessuten ønsket ikke Urilix hjelp og hva ellers skulle de gjøre?
«Hvor skal vi?», sa Cornelia
«Det er en overraskelse», sa Inicha
«Froskene synger en ny sang!», brølte Cornelia
«Ja, jeg har hørt sangen før», sa Inicha
«Jeg trodde de bare kunne triste sanger», småflirte Cornelia
«Nei, de synger utifra hvilket humør de rundt er i», sa Inicha
«Så det var derfor de sang den triste sangen i sted?», sa Cornelia
«Ja», smilte Inicha
«Hvilken sang synger de nå?», spurte Cornelia
«Det er en vennskapssang», sa Inicha, og begynte gråte.
«Hvorfor gråter du?», spurte Cornelia
«Omforlades, det var på grunn av sangen!», snufset Inicha
«Jeg er glad», sa Cornelia
«Ja, og det har du all grunn til. Det var bare meg som tenkte på en gammel venn», sa Inicha
«Var det en god venn?», spurte Cornelia
«Ja», smilte Inicha
«Var vennen din som meg, eller hvem var det?», spurte Cornelia
«Hun var litt som deg, men tilhørte rasen til meg og Urilix, henziza. Hun levde her på sjokoladeplaneten Merkur, men en dag måtte hun flytte til en annen planet langt vekk. Nå er jeg ikke sikker på om hun har det b*a, for vi har ikke sett hverandre på lenge», sier Inicha.
«Vet du hvilken planet?», spurte Cornelia
«Jepsticks 345, en planet utenfor solsystemet», sa Inicha
«Kan du ikke ringe eller kommunisere telepatisk? Det er sikkert ikke noe grense på hvor lang avstand telepati fungerer?», sa Cornelia
«Vi gjør det, men av og til savner jeg å fysisk se og være med henne», sa Inicha
«Jeg tror jeg skjønner», sa Cornelia, og tenkte øyeblikkelig på sine egne venner fra kollektivet og ikke minst familien i India.
Cornelia husker alle kranglene med Sarah Holstvik som føltes evigvarende. Hun savner å høre Sarah kjefte når det er tomt for dopapir. Hun savner Edvin Skovgaard, den som alltid støtter opp – selv om han noen ganger er vrien og alltid planlegger ekstra mye. Hun savner Mille Roux, den rolige – som ikke alltid gjør mye ut av seg, men som er der som en lojal venn å stole på. Hun savner alle, og ikke minst skolen.
«Du ser dem snart igjen», smilte Inicha
«Mener du det?», sa Cornelia
«Ja», sa Inicha
«Jeg vet ikke om jeg vil tilbake», sier Cornelia, som tenkte at da må hun sikkert forlate sjokoladeplaneten.
«Ikke vær negativ», sa Inicha
«Jo, men du skjøn – », kvekte Cornelia
«Hva?», avbrøt Inicha
«Jeg kan leve på sjokolade! Det gjør ikke meg noe, bare jeg slipper å dra tilbake til jordkloden!», sa hun
«Cornelia, da!», stønnet Inicha
«Jeg vil og du kan ikke nekte!», skrek Cornelia
«Du vet hva som skjer hvis du spiser mer sjokolade!», sa Inicha
«Ser det ut som jeg bryr meg?», sa Cornelia «Nå foreslår jeg at vi gjør noe hyggelig og glemmer det vi pratet om, greit? Hva med å ta en tur på de flyvende enhjørningene? Ser du dem? De står der borte ved skogen», sa Inicha
Det stemte det som Inicha, for borte ved skogen så Cornelia alt med egne øyner. Enhjørningene hoppet, og spiste sjokoladegress. Cornelia hadde også lyst, men Inicha nektet og sa klart og tydelig ifra om at hun ikke får spise mer sjokolade. I bakgrunnen jobbet Urilix ennå med å finne en løsning på hvorfor motgiften ikke fungerte som den skulle. Han måtte ty til en alternativ løsning og legge til noen flere ingredienser. De andre ingrediensene er mer nøytral, enn xpatrosol; som et selvplukket blad fra en plante, en frosketåre fra den magiske froskedammen og sist men ikke minst; en spesiell type urteplante, som må plukkes ved solnedgang. Det Cornelia ikke vet, men som hun bør er at å ha kronisk sjokoladekropp er ille for det fører med seg doble problemer. Mat og drikke blir vanskelig svelge og du føler deg ofte trøtt og slapp. Cornelia måtte jobbe med seg selv for å kontrollere følelsene sine. Hun vil spise mer, men av hensyn til seg selv, Inicha og Urilix lot hun være. Det finnes flere henzizaer, men mange av de andre henzizaene er svært sky og ikke vandt med fremmede mennesker som Cornelia. Når de ser noen utenom det vanlige blir de aggressive. Det er derfor det er viktig for et menneske å aldri gå alene på sjokoladeplaneten. På den andre siden av planeten finnes sjokoladebyen med butikker, hus og alt annet laget av sjokolade. Det er der de fleste henzizaer oppholder seg, men av sikkerhetsmessige årsaker er det nøye kontroll på hvem som slipper inn i byen. Der finnes det også en sjokoladefontene og lekeplass og for de ekstra badelystne kan de ta turen innom den lokale svømmehallen for å svømme i sjokolade. Inicha og Urilix blir sjelden aggressiv, da de er vandt til å farte rundt på oppdrag med mennesker som Cornelia.
«Er du sikker på at vi får lov?», spurte Cornelia
«Stol på meg», sa Inicha
«Du sa det samme med sjokolade!», klukklo Cornelia
«Dette er annerledes, verken spiselig eller farlig!», sa Inicha
«Hvis du sier det så…», sa Cornelia
I det kom det en enhjørning bort. Det var enhjørningen som Inicha ofte bruker å fly med. Cornelia klarte ikke å la være å forelske seg. Enhjørningen hadde et langt regnbuefarget hår, og var i en nydelig lysebrun farge. Vingene var selvlysende og kunne lyse opp et mørke.
«Abele, heter hun», sa Inicha, og klappet enhjørningen sin.
«Hun er nydelig», sa Cornelia
«Du kan få fly på Lysandra, hun står der borte», sa Inicha
«Skal jeg? Mener du? Er hun til meg?», spurte Cornelia
«Ja», sa Inicha
Cornelia myste med øynene og der borte sto Lysandra med langt skinnene lyst hår og lysebrun kropp. Hun hadde en måne formet i panna og vingene var omtrent som Abeles. Enhjørningen Lysandra startet med et høflig nikk i det Cornelia tok motet til seg og kavlet seg opp på ryggen. I bakgrunnen måtte Inicha smile, for hun ble stolt over hvor modig hun var. Noe annet er at Cornelia visste ikke at enhjørninger eksisterte og ihvertfall ikke at dem kunne fly. Hun har bare hørt om dem fra eventyr og filmer.
«Er du klar?», ropte Inicha
«Jeg vet ikke hvordan!», sa Cornelia «Du sier fly, så flyr den», sa Inicha
«Er det så enkelt?», hikstet Cornelia «Ja!», sa Inicha, som allerede var i luften.
Etterhvert som Cornelia sa det magiske ordet skjedde det og Lysandra flakset med vingene og begynte å fly. Nå var hun faktisk oppe i luften. Både hun og Inicha bestemte seg for å fly opp til det høyeste fjellet. Ifølge Inichas beregninger skal det befinne seg en annen skatt på fjellet. Urilix brydde de seg ikke om, der de så en prikk langt nede. Han er opptatt med sitt og vil ikke legge merke til at de er borte for et øyeblikk. Oppe på himmelen kunne Urilix likevel skimte to fjompenisser, som om ikke han skulle legge merke til det.
Det som Urilix burde lære ifølge Inicha er at løsninger på problemer kommer når tiden er inne. Det er ingen vits i å streve og bli utbrent av masse arbeid som hoper seg opp. Du må slappe av og nyte livet. Det er hva Inicha og Cornelia gjør nå. Toppen av fjellet ble nådd med ingen problem, men Cornelia visste ikke hvordan hun skulle lande fordi Inicha hadde glemt å sagt det.
«Imiter meg, bare gjør det!», ropte Inicha, men Cornelia klarte ikke helt å gjøre som hun sa, uansett hvor mye hun prøvde.
- Writer
