Rosa Utstillingsdukke - et mot til forandring

Det var en g**g en utstillingsdukke som jobbet på den beste klesbutikken i byen. Med lange dager og mange menneskehender som rørte borti. Noen tok bilde og såkalte selfies. De likte å skryte over sitt møte med utstillingsdukker på sosiale medier. Utstillingsdukken hadde et navn. Rosa het hun, ofte ensom og trist. Noen ganger ønsket Rosa at hun aldri ble født. Hun hater når menneskene går forbi og ser på. Rosa drømte ofte og aller helst vil hun være frisør fordi da får hun en annen opplevelse med menneskene, enn å bare se på dem fra et vindu. Dessverre vil det aldri skje for en utstillingsdukke har ikke mange valg. I det hørte hun en stemme som sa: «Hei». Den lyse og pipende stemmen tilhørte en liten jente i rød og prikkete kjole. Jenta satt seg ned ved siden av med et ønske om en samtale. «Et menneske som snakker til meg?» fnyste Rosa Hun vet hvordan mennesker tenderer å være og alt hun ønsket er at den lille jenta skulle forsvinne. For en g**g skyld fikk hun det som hun ville. Foreldrene kom og dro den lille jenta med seg hjem. «Vent, jeg må snakke med den triste utstillingsdukken!» skrek den lilla jenta, men foreldrene var bestemte at hun ikke fikk noe valg. Det begynte å bli sent, og jenta måtte hjem å legge seg. Jenta fikk ikke se mer til utstillingsdukken fordi foreldrene observerte oppførselen hennes i klesbutikken. Når foreldrene senere skulle kjøpe nye klær fikk de enten Ståle eller Sebastian som er jentas eldre brødre til å være barnevakt.