Cornelias skitur

Kapittel 3: Veien videre

«Der ser du!», sa Edvin «Jeg sa du klarte det!», jublet Sarah «Gleder meg til gå om kapp med deg», sa Mille

Cornelia vinket i forbifarten fordi hun ble så stolt over at hun endelig har lært å gå på ski. Det er ikke så vanskelig når teknikken er trent opp og hun merket hvor gøy det er å gå på ski. Tenk at hun kunne ta dette for gitt, men like et sekund etter skjedde det som ikke skulle skje.

På lang avstand kunne hun høre Sarahs brøl. Bare tanken på hva hun kom til å si gruet hun seg til. Cornelia funderte på hvorfor Sarah er som hun er og om det er noe hun kan gjøre for at hun skal få det bedre. Hun husker tilbake når hun nylig hadde ankommet Norge. Det skjedde i iskremkiosken at hun manglet noen kroner, men Sarah var så generøs at hun spanderte rett ut det hun manglet så de kunne spise is sammen. Inni seg er Sarah som alle andre og en god venn, men det er bare det at hun er ekstremt følsom og har en kort lunte. Hun blir fort sint, men sinnet er ikke som det ser ut på overflaten. Bak et sinne ligger det mange andre følelser som redsel, skam, håpløs og ensomhet.

Edvin og de andre la fort merke til Cornelia sitt andre fall, men problemet denne gangen var at skiene hadde knekt i det hun falt. Akkurat til det danset sommerfuglene i Cornelia’s mage. Hun krysset fingre inni seg om at hun får slippe skituren og dratt hjem, men der tok hun feil. Edvin Skovgaard er en fyr som alltid planlegger det lille ekstra. Først prøvde han å reparere skiene med den supersterke limstiften som lå i en sidelomme på tursekken, men skuffelsen ble stor da han måtte krype til korset og innse at han ikke fikk det til. Limen var ikke så sterk at den kunne reparere skiene.

«Kommer du?», spurte Edvin «Jeg har ikke ski», sier Cornelia «De er ødelagt. Husker du ikke? Kom nå», sa Edvin «Skulle ikke du reparere skiene?», spurte Cornelia «Kommer du?», spurte Edvin «Ikke før du svarer på spørsmålet!», sa Cornelia «Greit, jeg klarte det ikke», sa Edvin «K-kan d-du – g-gjenta?», stotret Cornelia «Jeg klarte det ikke!», skrek Edvin «Det var det jeg visste. Nå kan vi dra hjem!», jublet Cornelia

«Vi gir oss ikke så lett, kom nå. Sarah og Mille venter. De gikk i forveien», sa Edvin

«Jeg kan ikke gå uten ski», sa Cornelia

«Nei, men du kan gå på truger. Se her, er et par i sekken min», sa Edvin

Cornelia sukket over Edvin som virker som en dust, men hun motvillig i mot trugene for hun skjønte at hun ikke hadde annet valg. Det eneste positive er at hun slipper å se mer til de fordømte skiene, eller hun gjør det i hvertfall ikke i løpet av denne skituren.