Kapittel 4: Den bitre sannheten
358 Words
«VET DU HVA?», sa Cornelia «Hysj! Folk blir skremt», sa Edvin
«Hvem andre? Det er bare deg og meg her», sa Cornelia
Edvin ville ikke svare. Han gremmes over Cornelia som gjør ham flau, men akkurat i det øyeblikket ble det musestille. Det var nesten så de kunne høre jordmusene under snøen, men så skjedde det og stillheten ble brudd for ifølge Cornelia hadde det et stykke bort landet en ufo.
«Finnes det romvesen?», spurte Cornelia «Sa du romvesen?», klukklo Edvin
«JA! De står der på bakketoppen!», sa Cornelia
«Gi deg a'», sa Edvin «Det er sant, snu deg så ser DU!», skrek Cornelia
«Hvor sa du de sto? Jeg ser ingen», fnyste Edvin «DER PÅ BAKKETOPPEN! VED UFOEN! DET ER TO STYKKER!», skrek Cornelia
«Jeg ser fortsatt ikke noe», sa Edvin «De er der – borte – Å, NEI! De kommer nærmere!», skrek Cornelia «Slutt og tull», lo Edvin «Det er sant – », sier Cornelia
«Pust rolig og kom. Nå går vi videre. Sarah og Mille venter», utbrøt Edvin
«Jammen, det ser ut som de vil oss noe!», skrek Cornelia
I det stoppet Edvin litt opp og tenkte seg om. Alt dette virket som en vrangforestilling. Romvesen finnes ikke, bortsett fra i filmer og bøker og det var også det han prøvde å si til Cornelia som ikke så ut som hørte helt etter.
«Du trenger profesjonell hjelp og det er de andre enig i når de ser hvordan du oppfører deg. Jeg skjønner ikke åssen jeg orket å bli kjæresten din. Du er GAL og vet du hva? Å anta at det finnes romvesen er på grensen til en alvorlig psykisk lidelse. Bare på grunn av din fantasi er vi forsinket», sier Edvin.
Plutselig kom det en merkelig lyd som Edvin ble usikker hvor kom fra. I takt med den merkelige lyden ble også Cornelia stille. Edvin nynnet muntert på egne gyldne tanker om at det hjalp med en liten alvorsprat for å få slutt på klagingen. Solen skinte og livet smilte, nå var alt b*a - trodde Edvin. Det han ikke visste, fordi han ikke gadd å snu seg er at Cornelia er bortevekk.
- Writer
