Kapittel 5: Inicha og Urilix
801 Words
Inicha og Urilix er svært hyggelig, men de snakker ikke mye siden de foretrekker telepatisk kommunikasjon. I ufoen er det tv-skjermer med bilde fra alle planetene i verdensrommet. Det er flere planeter enn det som er kjent for jorden. Det er også en tv-skjerm med bilde av Edvin og de andre som nettopp har oppdaget at Cornelia er borte vekk. «Vil du ha te?», spurte Inicha «Hvilke smaker har dere?», sa Cornelia «Alle slags», sa Inicha
«Earl grey – det finnes på jorda – men, hva er dette!? Te med ørevoks- og blodsmak? Æsj!», sa Cornelia
«Jeg sa at vi hadde alle slags smaker», sa Inicha
«Det har jeg skjønt, til og med en med luftsmak», klukklo Cornelia
Inicha er et romvesen på lik linje som Urilix. De er ute på oppdrag for de overordnete hvor de skal finne det rette jordiske mennesket. I dette tilfellet fant de Cornelia Smith, en indisk jente som for øyeblikk er student ved en norsk skole. Hun ser ut som alle andre, men inni er hun født med en evne de færreste er. Hun kan se og snakke med utenomjordiske vesener. De trenger at hun blir med til deres hjemplanet så hun kan hjelpe med å åpne en kiste. Kisten er ilagt med magi, som vil si at den kan bare åpnes av et menneskets håndflate. Noen minutter senere sto Inicha med en stor kopp te med sjokolade- og bringebærsmak. Sjokoladesmak var akkurat det hun ville ha, og bringebærsmak på toppen gjorde teen enda bedre. Inicha og Urilix tilhører rasen henziza, en svært gammel rase som eksisterte lenge før det første mennesket. En g**g hadde henziza flere milliarder tilhørende. Den dag i dag er situasjonen annerledes, da det kun finnes rundt 5000 igjen. I dag har mange som i sine forrige liv tilhørte henziza valgt å bli gjenfødt som menneske for å lære og tilføre hverandre en ny kunnskap, men også for å utvikle sin egen sjel videre til neste plan. Noen sier at det går an å gjenkjenne et menneske som i det forrige livet var en henziza, men egentlig gjør det ikke det. Det er ikke noe du direkte kan se, men det florerer mange teorier der ute om at en som tidligere var en henziza sies å være som menneske svært lavmælt. Muntlig kommunikasjon er noe de strever med siden de vanligvis har brukt å kommunisere via telepati. Mange antar og at dem er sære og av dem grunn skygger unna som følge av at de blir ukomfortable.
«Kan du fortelle mer om den rasen?», spurte Cornelia
«Det spørs hva du vil vite», svarte Inicha
«Fortell noe spennende, samme hva!», sa Cornelia
«Innen 300 år kan vi være borte», sa Inicha
«Dør dere?», spurte Cornelia
«Nei, ikke direkte», sa Inicha
«Hæ, men hvis – da blir dere som dinosaurene, en utdødt rase!», sa Cornelia
«Du misforstår», sa Inicha
«Jeg vil bare komme frem til poenget!», sa Cornelia
«På samme måte som dere har en sjel, har vi det å. Vi er ikke bundet til en kropp, men svever som en sjel der tid og rom ikke eksisterer», sa Inicha
«Hva har det med saken vi snakket om?», spurte Cornelia
«Les mellom linjene», sa Inicha
«Hvorfor ble du så rar?», spurte Cornelia
«Jeg er ikke rar», sa Inicha
«Jo, du hopper fra det ene temaet til det andre at det er vanskelig å forstå hva du sier!», sa Cornelia
«Gjør jeg?», sa Inicha
«JA!», skrek Cornelia
«Hva gjør du, Inicha?», spurte Urilix fra førersetet
«Hæ, uh – æh, det var Cornelia, du vet. Deres hjerne forstår ikke like mye som vår», sier Inicha
«Pass på så du ikke fornærmer…», sa Urilix
«Slapp av, jeg gjør ikke det», sa Inicha
«HNF, det hørte jeg!», skrek Cornelia
«Er det sant, Inicha?», spurte Urilix
«Jeg fortalte bare om sånt, du vet – småting», sa Inicha
«Tenk hvis du hadde vært i menneskets sko? Hvordan ville det føltes for deg å høre det du sa?», spurte Urilix
«Jeg ville blitt lei meg», sa Inicha
«Har vi en avtale fra nå? Hør med meg hvis du er i tvil og ikke plopp ut med usaklig informasjon som du ikke er 100% sikker på, er det greit?», sa Urilix
Inicha ga et lite pip og vippet med øynene. Klart ville Cornelia forstå, hun trenger bare litt tid siden hun er et menneske og deres hjerne er på et lavere bevissthetsnivå. I det gjorde Urilix gjorde klar til landing, med klar beskjed om at alle måtte sitte fastspent på hver sine plasser av sikkerhetsmessige grunner. Cornelia smilte såvidt, for det var noe som begynte å gå opp for henne. Hun hadde ikke sagt ifra til vennene på jordkloden og som hun så på alle TV-skjermene som var i ufoen kunne hun se vennene og kjæresten sin lete febrilsk etter henne.
- Writer
