Kidnappingen

Marian stod ytterst på en klippe, forvirret og redd. Hodet banket og klødde, hun tok seg til bakhodet og kjente at det var ømt og vått. Og var det sand? Hun så på fingrene sine, de var røde. Herregud, tenkte hun og så forvirret på blodrøde fingre. Hva har skjedd? Hun kjente i lommene sine. Nei, ingen mobil. Hun gikk noen ustøe skritt bort fra klippekanten. Så seg tilbake og tenkte på hvor nære hun var å styrte ned i avgrunnen, hvorfor hadde hun ikke falt ned? Hun så ikke bilen noe sted. Det var bare hun, alene der ute. Og egentlig visste hun ikke hvor hun var. Hun husket ingenting, det siste hun husket var at hun dro fra jobb og at døra hjemme stod på gløtt da hun kom hjem. Det var selvsagt ikke vanlig at døra stod på gløtt, og hun burde sikkert ikke gått inn. Men det var jo hjemme, og hun var sliten etter en lang dag på jobb. Det husket hun. Men, hva hadde skjedd da hun lukket opp døra? Hun ante virkelig ikke. Og nå var hun her ute, ingen hus å se og ingen ordentlig vei. Bare en litt dårlig, smal grusvei som gikk oppover mot fjellet, og nedover mot skogen. Hvis hun gikk nedover, var det sikkert en større sjanse for å støte på folk tilslutt. Og det hadde vært fint å møte noen som kunne hjelpe henne nå. Kanskje det er noen som vet hva som skjedde med henne, men det er nok ikke sannsynlig, tenkte hun. Hun følte at hun var i en drøm, en vond drøm der hun ikke forstod noe. Hun begynte å tråkke nedover grusveien. Det gjorde vondt i bena, hvert skritt kjentes ut som støt i hodet. Det dundret og verket der hun hadde kjent kløe. Synet ble uklart og hun følte at bakken forsvant under henne. Erik smalt døren hardt igjen bak seg og trampet ned de fire trappene som ledet ned til gårdsplassen utenfor det gråmalte huset. Han var rasende. Sparket i grusen så steinene spratt i en fontene til alle kanter. Han slo til den ene Thuja busken som stod ved postkassestativet. Thuja busken bare svingte lett på de to greinene han hadde truffet, og en svak duft av krydder bredte seg mot han. Han kastet et blikk over skulderen for å se om noen hadde sett han. Selvfølgelig ikke. Ingen brydde seg om at han ble sint lenger, de var alltid opptatt med sitt eget i det huset. Ingen gjorde noe for han, og ingen var glade for å se han. Han kjente en ny bølge av raseri som kom over han idet han gikk over veien ned mot lekeplassen som ingen brukte lenger. En grå katt pilte inn under hekken til gamle Olsvik. Den så vel på Erik at det var lurt å skygge unna, der han trampet sint og mørk i blikket. Han svingte opp grusveien som gikk på siden av lekeplassen, den som førte opp i det lille fjellet. Da han var liten hadde han vært redd for å gå opp dit. Nå gikk han med bestemte og sinte skritt oppover. Han var ikke liten, og ikke redd. For hvert skritt ble episoden han rømte fra litt svakere, og det teite huset ble litt mindre. Raseriet gikk gradvis over, men han kjente fortsatt i magen sin at ting var langt fra okei med han. Han hadde blitt så sint, så lei seg og ingen forstod hva han mente. Det føltes ut som hele verden hatet han, og at ingen bryr seg om hva som skjedde med han. Han kunne nok bare forsvinne opp i fjellet her og bli borte uten at noen lette etter han. Nå hadde han kommet et stykke opp, trærne stod tett i tett nedover skråningen som gikk fra veiskulderen. De skygget for utsikten som sikkert var ganske fin. Her nede på grusveien var det bare skygge, grus og trær så langt man kunne se. Men langt der fremme så han noe rart. Var det et dyr som lå der? Han ble nysgjerrig og spent, og satte opp farten. Han ble andpusten av å gå oppover i denne farten, men han ville skynde seg. Det så ut som et menneske! Han kjente adrenalinet bruse gjennom kroppen, alt raseriet var glemt og han fokuserte bare på personen som kanskje lå der skadet. Eller hva om det var et dødt menneske! Hva skulle han gjøre da? Han visste egentlig ikke hva han skulle gjøre når han kom frem, men han måtte vel se om det var noe levende eller dødt. Endelig var han fremme, han så på personen som lå der med ansiktet ned mot grusen. Det var blod i bakhodet og håret, det hadde rent rødt blod nedover den grå toppen hun hadde på seg. Men det var mørkerødt og fullt av sand. Det mørke, lange håret lå i en virvel rundt hodet. Han kunne ikke se ansiktet, og det var vanskelig å se om hun pustet. Han dyttet forsiktig i skulderen hennes. Hallo? Sa han forsiktig. Lever du? Han dyttet litt hardere og var redd for å skade henne mer. Han fikk ingen reaksjoner på det han gjorde, og lurte på hva han skulle gjøre. Søren at han ikke hadde tatt med seg mobilen sin. Han dyttet henne litt hardere i skulderen og hun rullet over på ryggen. Hun hadde skittent ansikt, med blodstriper nedover fra den ene tinningen. Øynene var lukket, og pusten var svak. Han stivnet et øyeblikk og visste ikke hva han skulle gjøre. Hvis han prøvde å bære henne nedover, ville hun kanskje bli mer skadet eller han kunne miste henne i bakken. Han hadde aldri båret en person slik før. Han prøvde å få kontakt med henne igjen, men ingenting skjedde. Han begynte å småløpe nedover bakken igjen. Snudde seg og så etter henne. Ingen tegn til liv, og han løp nedover. Måtte finne hjelp, fort. Han gikk gjennom scenariet i hodet, fy flate dette var sprøtt. Det eneste han kunne tenke på var å finne hjelp.