Kidnappingen

Hjelpen er nær, eller?

På veien opp igjen var adrenalinet til Erik fortsatt i kroppen og han var opphisset i stemmen da han sa, kom igjen da, raskere- du må gå raskere! Naboen han hadde hentet pustet og peset i oppoverbakken. Vi kunne jo tatt bilen da du, dette er galskap! Hørte han naboen mumle mellom tung pust. Men Erik hadde ikke tid eller lyst til å snakke mer, de måtte skynde seg opp til hun dama. Da de nærmet seg stedet stoppet han opp og ble iskald. Han så seg forvirret rundt. Hun var borte! Eller var det ikke her hun lå? Var det enda lenger opp? Han ble nervøs og stoppet helt opp litt. Naboen tok han igjen og pustet tungt ved siden av han. Hva er det? Spurte han, og satte seg ned på bakken for å få igjen pusten. Erik hadde blitt helt hvit i ansiktet, og så på den slitne nabogutten og sa at det var her hun lå. Helt sant! "Hun lå i veikanten der. Med blod og alt, og jeg fikk ikke liv i henne." Mads så oppgitt ut. "Ah, Erik! Det er som vanlig noe dritt du fant på for å dra meg opp denne jævla bakken! Du vet at jeg hater å gå opp her, og nå lurte du meg skikkelig. Din kødd!" Mads så sint ut, og Erik ble sint han også. "NEI ropte han, jeg lover! Hun lå her! Vi er nødt til å finne henne."

Marian haltet seg oppover, hun hadde gått av veien og prøvde å gå gjennom skog og kratt. Men hodet verket sånn. Og synet var ikke helt okei det heller. Dessuten var hun så sulten og svimmel. Men hun var livredd. Angsten ville ikke slippe taket og hun måtte bare bevege seg. Hun hadde våknet av at noen hadde dyttet i henne og snakket med henne. Men hun hadde latet som ingenting, og da han endelig gikk avgårde så hadde hun brukt alle krefter på å reise seg og komme seg inn i skogen. Som et påkjørt dyr hadde hun haltet og krøpet seg forskremt inn i skogen ved veikanten. Men dette var et fjell, og veien var det eneste fornuftige stedet å gå. Likevel fortsatte hun oppover i buskene, falt over trær som hadde blåst overende og buskas som aldri hadde sett folk før. Dette var galskap, hva skulle hun egentlig gjøre. Hadde hun noen plan? Kanskje hun burde latt gutten hjelpe henne, men hun var for redd. Hun hadde en sterk angst som hun ikke visste hvor stammet fra.

Erik sparket sint i grusen og sa til Mads at han måtte bli med å lete. Du må jo det, nå er vi her. Og hun var her, hun lå bevisstløs med blod på hodet. Hun må få hjelp? Mads så trassig på han. Men du finner på sånt hele tiden, Erik. Skjønner du ikke at jeg har vanskelig for å tro deg nå? Jeg går ned igjen, du får gjøre hva du vil. Erik sa ikke noe, han begynte bare å gå litt rundt og se etter damen. Hadde han ikke sett henne kanskje? Jo, såklart hadde han det. Han ville aldri løyet om noe slikt selv om han hadde gjort mye rart i sitt liv. Som den gangen han lurte Mads ut i vannet for å lete etter et druknende barn. Ikke rart han trodde dette også var tull, men det var jo så gøy å lure han. Lettlurte Mads. Men akkurat nå, i alvorets time var det jo dumt at Mads ikke gadd å tro på han. Hvis han fant denne damen igjen må, hvordan kunne han alene hjelpe henne? Så hørte han knakende kvister oppe i skremte og satte nesa mot lyden. Han strevde seg oppover et stykke før han fant henne. Hun lå urørlig igjen, denne gangen full av kvist og mose i håret og på klærne. Hun var møkkete etter å ha dratt seg gjennom skrenten. Han stirret på henne, tankene raste. Han hadde jo prøvd å hjelpe men ingen vil høre på meg. Kanskje hun er død uansett, tenkte han. Han kjente en uventet trang til å kaste stein på henne eller noe, men gjorde det ikke. Kanskje han er så ond som alle sier? Tankene var hvertfall onde, han tenkte grusomme ting der han stod og så på den livløse kroppen som tydeligvis har gjennomgått mye.

Marian lå stiv av skrekk og utmattet, og lurte på hva personen som stod rett ved henne hadde tenkt til å gjøre. Det var merkelig oppførsel å bare stå slik, var det ikke? Hun torde ikke røre seg, og samtidig følte hun hele kroppen verke så mye at det var vanskelig å ligge rolig. Hun kunne kjenne maur som kravlet på henne, det kilte og var ekkelt. Hun prøvde å gløtte bort på personen, men han var bak henne og uten å røre hodet var det umulig å se noe. Hun var så redd.

Erik hadde stått slik en stund, før han bestemte seg for bare gå ned igjen. Han hadde brukt lang tid på dette nå, og likte ikke tankene sine. Han måtte gruble på om han var ond eller ikke.

Marian hørte at personen gikk fra henne, det knaket i kvist og mose, en stein flyttet seg og så var alt stille igjen. Flott, da er jeg alene og like hjelpeløs som før, tenkte hun. Men hun hadde ikke følt at personen som fant henne var god, det var som om han utstrålte noe ondt. Hun fikk den følelsen, og ville ikke ha kontakt med ham. Heldigvis at han gikk igjen uten å gjøre meg noe, tenkte hun. Me hva skal jeg gjøre nå? Redd for å støte på personen på ny, og vondt overalt i kroppen, svak og sliten. Jeg burde vært på sykehuset men her ligger jeg med mose og maur, tenkte hun. Med en skikkelig anstrengelse løftet hun seg opp. Hun kom seg opp i stående stilling, og ville gå oppover eller til siden. Ikke nedover, selv om det er der det fins folk. Eller kanskje nettopp fordi det er folk der. Hun vet ikke lenger om hun kan stole på noen.