Kidnappingen

Rommet

Hun våknet opp i et ukjent rom. Veggene var grå, nakne. Ingen vinduer. Det lyste en svak lampe i det ene hjørnet, og hun lå på en seng. Kroppen verket så mye at hun stønnet og følte seg uvel. Hun så seg rundt og ble mer og mer nervøs etterhvert som det gikk opp for henne at hun var fanget her, i et slags fangehull. Hun orket ikke reise seg opp engang, og besvimte nok en gang. Neste gang hun våknet var hun fortsatt alene i fangehullet, og hun hørte ingen lyder utenfra heller. Det kunne ikke være sant, dette måtte være et mareritt. Våkne opp nå, tenkte hun om igjen og om igjen. Men hver gang hun lukket opp øynene, var hun der fortsatt. Hun kunne kjenne hver centimeter på kroppen, og hver eneste gjorde vondt. Overrasket over å være i live fortsatt, begynte hun å lure på hvor hun var og hvor lenge hun hadde vært der. Hun følte seg så utsultet og tørst, skulle hun tørste ihjel der alene? Noen måtte jo ha fått henne dit, hvordan hadde de gjort det, og hvem? Og det største spørsmålet, hvorfor? Hun hadde ikke mer håp igjen nå, hun la seg bare ned og lukket øynene og håpet på å dø. Da hun åpnet øynene igjen var hun skuffet over at hun enda var i live. Hun orket ikke tenke på alt sammen akkurat da. Øynene hennes sveipet over rommet igjen. Nå var det en lysstripe under døren, det var nytt. Og på det lille bordet med den svake lampen, stod det en tallerken med brødskiver. Hun lukket øynene lenge. Brødskiver. Matservering i fangehullet. Lys under døra. Hun reiste seg og gikk mot døren, det var jo ingen håndtak der. Hun banket på. Hamret hardere og hardere. Men kroppen orket ikke. Hun hamret igjen og prøvde å rope, men det kom bare hviskelyder. Hvor lenge var det siden hun hadde gått inn den åpne døren hjemme, flere dager? Hun lyttet. Det var ingen lyder fortsatt, men nå var det jo kommet mat. Og det er blitt lys på utsiden, det betyr at det er et annet rom eller en gang på utsiden. Og det må være folk i nærheten. Hun så seg rundt i rommet, men fant ikke noe mer nytt. Hun var egentlig skrubbsulten, så hun tok sjansen på å spise brødskivene. Det var ferskt brød også, og det smakte fortreffelig siden hun var så sulten. Etterpå la hun seg på sengen igjen, mens hun studerte veggene. Lurte på om det var plassert et kamera et sted. Eller om det var noen hemmelige rom hun kunne dra nytte av, men hun så ingenting. Hun lukket øynene og sovnet igjen mens hun kjente koppen verke. 

Hun våknet plutselig av en lyd. Døren. Noen lukket den opp! Hun spratt opp i sittende stilling, og stirret på døren men den var lukket. Hadde hun drømt? Hun pustet lettet ut men skrekken satt fortsatt i henne og hun fikk ikke sove igjen. Hun lurte på om noen hadde kommet inn eller ikke. Hun begynte sikkert å bli gal, det hadde blitt for mye for henne. Hun tenkte tilbake på de siste dagene og prøvde å huske mest mulig. Hun hadde altså kommet hjem fra jobb, og døren hennes hadde vært åpen. Så hadde hun plutselig stått på en klippe, og  nesten falt ned. Men hele tiden var hun helt alene. Så hvordan hadde hun havnet her? Kunne det være den gutten som hadde funnet henne ved klippen, da hun krabbet seg opp i skogen? Det måtte være det, det hadde ikke vært noen andre der. Men hun hadde ikke visst hvor det var heller, og dette rommet kunne være hvor som helst. Hun hadde ingen fornemmelse om tid eller sted, og hun følte seg kvalm. 

Mens hun lå slik og grublet gikk døren plutselig opp. Sakte svingte den innover i rommet og ga en lysstripe som ble større og større. Men hun kunne ikke se noen personer i nærheten fortsatt. Hun spratt opp og ventet livredd på hva som nå kunne komme. Men ingenting skjedde. Hun ville gå ut, men bena adlød ikke. Hun sjanglet seg mot døren og tenkte at dette kom ikke til å bli en elegant og smidig rømning. Hvordan er det mulig at døren bare åpner seg, uten at det er folk her? Hun listet seg mot døråpningen og så seg forsiktig rundt. Så gikk hun ut i den lange gangen.  Det var lys der, men bare et stykke. Hun ville aldri gått her hvis ikke hun måtte, tenkte hun. For et ekkelt sted. Ved enden av lyset var det en dør. Hun kjente på den, og den sa et klikk i det den gled opp. Der ute var det helt mørkt, men hun skimtet en trappeoppgang. Hun listet seg videre, så redd og anspent at hun ikke merket øynene som fulgte henne fra den mørke kroken. Hun gikk sakte ned trappene. Det var så mørkt at hun måtte føle seg frem med hendene på veggen, og hun hadde ikke tid til å tenke over alt som kunne gå galt nå. Hun kunne føle friheten som nærmet seg, og det var alt hun trengte for å komme seg videre. Hun ville hjem, eller til politiet. Eller til mamma. Hørte hun en lyd bak seg? Hun stoppet opp, men alt var stille og hun fortsatte nedover trappene. Hun ante ikke hva hun kunne vente seg, men måtte bare prøve å komme seg bort. 

Da det ikke var flere trapper igjen, kjente hun seg frem til en dør. Det minnet om en slik gammel skoledør, med langt buet håndtak til å dytte eller dra døren opp. Før hun prøvde å åpne den lukket hun øynene og ba til høyere makter om at den skulle være åpen. Så hørte hun en lyd bak seg igjen. Hun rakk akkurat å snu seg før hun ble dyttet overende og smalt hodet i betonggulvet. Men hun mistet ikke bevisstheten denne gangen, hun kunne se hvem det var. HVA det var. Hun gispet og kjente panikken ta over.