Kidnappingen

Hva er du?

Hun lå på betonggulvet i panikk. Hjelpesløs og redd, men også forundret over det hun lå og så på. Det var nesten ikke noe lys der, så hun kunne ikke være sikker. Men jo, hun så de skarpe tennene og det demoniske ansiktet i det lille lyset som var. Den lynraske og supersterke kroppen hans løftet henne opp som om hun var en kattunge og han løp tilbake dit hun kom fra. Hun orket ikke protestere selv om hun ville, for hun ønsket seg ikke tilbake til det lille rommet hun kom fra. Og hva i alle dager er denne demonen? Er hun død og kommet til helvetes? Eller drømmer hun dette? Hun følte seg svak og svimmel mens de nærmet seg rommet hun nettopp hadde rømt fra. Men han gikk ikke dit. Han svosjet raskt inn til et annet rom, dette var stort som en ballsal. Og her var det innredet pent med gull og rødt, lysekroner i taket og et langt spisebord der stolene hadde høye rygger og rødt fløyelstrekk. Alt dette rakk hun å se før hun sloknet. 

Da hun våknet igjen, følte hun seg enda verre. Men denne gangen lå hun i en myk seng som luktet rent og godt. Sengeteppet var mykt, og puten hun hadde under hodet var stor og fløffy. Hvor var hun nå? Dette ble bare mer og mer merkelig. Hun var forvirret og redd. Men de siste dagene hadde vært så skremmende og vanvittige at hun nesten ikke hadde mer redsel igjen inni seg. Nå var hun mest nysgjerrig, for dette rommet var nydelig, delikat og det så ut som et slott. Men hun visste at utenfor rommet, var det grå betongvegger og en skoledør. Hvor var den skikkelsen hun hadde blitt båret hit av? Var hun langt hjemmefra tro? Hun rakk ikke å tenke mer før hun så den demoniske skikkelsen dukke lydløst opp i døren. På magisk vis stod han plutselig rett ved sengen, hun hadde bare blunket så flyttet han seg. Hun så skremt på han, stiv av skrekk faktisk. “Hei!” sa han normalt. Hun blunket fort og pustet ut. “Hei?” Svarte hun. “Abigor heter jeg. Har du det bra?” Hun visste ikke hvordan han kunne spørre så normalt, etter alt hun hadde gjennomgått. Hun sperret øynene opp og svarte “Nei?” Han så overrasket ut. Som om det var sjokkerende at hun ikke hadde det bra. Hun blunket igjen og han var plutselig i andre enden av rommet. Han kom tilbake med to glass rødvin. Hun visste ikke helt hva hun skulle tro om det, han oppførte seg som at hun var på besøk der, og det var jo ikke den oppfatningen hun hadde om saken. Hun tok i mot glasset, og tenkte at hun like gjerne kunne smake, selv om fyren åpenbart var både gal og annerledes. Kanskje han ikke er et menneske engang, han ser da mer ut som en demon enn menneske. Men han var ikke så skummel, hun var overraskende rolig i nærheten av han. Han oppførte seg jo ikke skremmende akkurat nå, selv om ansiktet hans hadde umenneskelige trekk. Kinnene hans var litt utstående, øynene små og nærme hverandre og ørene var uvanlig lange og spisse. Men det var noe attraktivt over det, han var utvilsomt en pen demon i tilfelle det var det han var. Dessuten var han kledd fullstendig i svart, i et fløyelsaktig stoff. Hun smakte på vinen og spyttet den raskt ut igjen, for det var ikke vin. Dette er blod?! Hun spyttet ordene ut sammen med blodvinen. “Føy, hva gir du meg? Tuller du eller? Og forklar meg nå, hva gjør jeg her og hvem er du? Dette har vært de verste dagene i mitt liv, er det din skyld alt sammen?” Hun var rasende nå, glemte alt annet og ville bare ha svar. Da han så fornærmet ut og snudde ryggen til henne, ble hun enda mer rasende og satt og ristet. Hun ville gå ut av sengen, men oppdaget at hun var lenket fast i foten. Hadde hun ikke merket det før nå? “Svar meg nå!” Hun hylte til han, men han så uberørt ut og drakk opp det ekle blodet. "Du skal få alle svarene dine snart, men du må være rolig og tålmodig. La meg forklare når du er klar for å høre etter." Hun trodde nesten hun skulle sprekke av raseri nå. Men hun hadde ikke noe valg. Hun gjorde sitt beste for å bli roligere. "Jeg er klar for å høre. Jeg må få vite hva som skjer!" Sa hun rolig. "Dessuten vil jeg vite hvem du er, HVA du er? Finnes det flere som deg? Hvor kommer dere fra?" Han så litt mer fornøyd ut, og smilte til henne. Han var ganske pen egentlig, tenkte Marian. Overrasket over sin egen tanke slo hun blikket ned og bort fra han. "Fortell meg hva som skjer." sa hun spakt. Da hun tittet opp igjen var han sporløst forsvunnet.