Kidnappingen

5. Abigor presenterer seg

Neste gang Marian våknet lå hun fortsatt lenket fast til en myk seng med dypblå sateng og gullfargede stolper i hvert hjørne. I en annen situasjon hadde hun elsket interiøret her, men hun var redd og forvirret. Og sulten, hun trodde hun sultet ihjel snart, så utsultet var hun. Hvor mange dager hadde hun vært borte hjemmefra nå? Leter noen etter henne? Tårer trillet stille nedover kinnene hennes, mens hun ønsket seg langt bort. Hun savnet jobben sin, vennene sine, familien. Forvirringen over hva som skjedde med henne kombinert med sulten gjorde henne utslitt og lei. Hun ville bare ligge der og gråte, til alt ordnet seg. Det er helt stille i rommet, det står et bord med en lampe i gull borte ved et vindu. Lampen ga et varmt skinn i rommet som ikke stod i stil med følelsen hun hadde av å være fanget av noe umenneskelig. Hun både håpet at han skulle komme snart, og håpet at han ikke kom. Hun tenkte tilbake til den siste dagen hun var på jobb før hun våknet opp på klippekanten ute i skogen. Det var uvirkelig at dette skjedde med henne, hun som aldri gjorde noe spennende eller unormalt. Hun levde et helt vanlig, litt kjedelig liv hvor hun dro på jobb hver dag og satt hjemme hver kveld mer eller mindre. Hvorfor var hun blitt utvalgt til dette? Hun husket guttene som prøvde å redde henne på grusveien i skogen og lurte på om de virkelig skulle redde henne, eller om de også var med på dette. Hun kom sikkert til å lure på det til hun døde, hvis de ikke dukket opp her og gjorde det tydelig hva som skjedde. Den skikkelsen hun hadde vært i dette rommet med, han hadde båret henne som om hun var en fjær. Han fløt nærmest oppover trappene, men hun hadde vært så omtåket at det kunne like gjerne vært en fantasi. Han hadde også vært demonisk. Både skummel og pen å se på, kroppen hans var stor og muskuløs. Og hun hadde følt noe kjemisk i luften mellom dem, det hele var svært forvirrende. Hun tenkte på kontoret sitt, om de var sinte på henne fordi hun var borte uten å gi beskjed. Hvis hun kom tilbake noen gang, hadde hun kanskje ingen jobb lenger? Hun var så sliten. Hun så for seg moren sin, den lille spreke damen som alltid var glad i henne uansett hvor teit hun selv oppførte seg. Hun som ønsket å bli mormor, men det hadde enda ikke skjedd. Nå kom hun sikkert aldri til å bli det heller. Tårene rant nedover kinnet hennes, hun kunne ikke stoppe dem. Hun lå fastlenket til en seng på et ukjent sted, med en merkelig umenneskelig skikkelse. Men han hadde ikke gjort henne noe, hva ville han med henne? Hvorfor dro han bare fra henne her og lot henne lure på alt, sulte og pines? Hun lukket øynene og så for seg en solskinnsdag med moren sin, en dag de var glade og satt i solen og drakk kaffe og sladret om familien. Det gjorde vondt å tenke på alt hun vil gå glipp av hvis hun ikke blir fri igjen.

Lyden av døren som åpner seg fikk henne til å stivne i frykt. Hun lot blikket gli sakte mot døren, nervøs for hva hun skulle få se der. Hun var ikke direkte redd for skikkelsen men hun var heller ikke glad for å se han, og nå kom han tilbake inn i rommet. Han stod stille og betraktet henne litt før han gled mot sengen hennes. Hun stirret mistenksomt tilbake på han. “Har du tenkt til å svare på spørsmålene jeg stilte deg tidligere?” Han svarte ikke. “Jeg har mat til deg. Menneskemat. Vil du ha?” Hun hadde ikke lyst til å svare, men hun kjente lukten av en Big Mac og pommes frites og magen hennes skrek etter å få det. Hun satte seg litt opp og lenken rundt foten hennes strammet seg. Hun skvatt, akkurat som hun hadde glemt at den var der. Så kastet hun seg over maten og åt så raskt som hun aldri hadde spist før. Etterpå følte hun seg uvel, det var for mye for raskt etter å ha vært helt utsultet. Men hun satt rolig og håpet at det skulle gå over. Skikkelsen satt tålmodig og så på henne, han så ut som en statue, tenkte hun. “Ja, skal du det? Takk for maten, jeg var utrolig sulten. Vær så snill, fortell meg hva som skjer her?” Han pustet tungt. “Jeg heter Abigor. Familien min er svært gammel, og vi har bodd her i 100 år i fred. Nå er vi i fare for å havne i krig med en annen familie som vil bo her. De vil stjele alt vi har og jage oss. Det skal ikke skje. Du skal hjelpe meg. Familien min er vampyrer, vi lever i skjul og ingen har oppdaget oss på over 100 år.” Ansiktet til Marian viste at hun ikke forstod noe av det han sa. Han fortsatte å fortelle. “ Min bror og min søster har vært i diskusjoner og slåsskamper med den andre familien. Jeg hersker over 60 legioner i Helvete men denne familien er mektig. De er også herskere i Helvete, og vi har ikke vært i krig tidligere. Du skal hjelpe meg å finne ut hvor de holder til, men du må ikke bli oppdaget. Hvis du rømmer, finner jeg deg og lar broren min drepe deg.” Marian prøvde sjokkert å bearbeide denne informasjonen. Men det var mye å ta innover seg. “Så, hvor er broren og søsteren din nå? Hvis dere hersker i Helvete, hvorfor er dere her?” Han så på henne, hun følte ikke noe ondt nærvær og hun fant det merkelig at hun følte en slags tiltrekning til han. “Min bror og søster har reist for å snakke med vår familie, de oppholder seg utenfor Oslo og har integrert seg i utelivsbransjen der. De tjener masse penger til oss, og må være der for å drive bedriften. Vi ønsker bare å fortsette livet som før. Jeg skal lære deg å finne fiendene våre, og hvordan du skal finne ut hvor de er.”