Isabelles hemmelige liv

Isabelle skjønte ingenting. Hun hadde fulgt alle råd og tips, og likevel fikk hun ikke napp. Det var den kjekkeste gutten i verden, og han la bare ikke merke til henne. Hun ville gi opp og finne en annen, men hjertet hennes lot henne ikke. Hun satt fast i dette uvisse, hjerteskjærende limboet der hjertet døde litt hver gang hun prøvde å få han til å se henne. Hun hadde prøvd å være kontaktsøkende uten å være creepy. Hun hadde forsøkt å få øyekontakt med han mens hun tok på det lange lyse håret sitt og blunket sexy med de falske øyevippene sine. Han hadde ikke lagt merke til det engang, han bare slo inn varene i kassa og sa summen hun skulle betale. Han sa ikke hadet engang, og hun hadde følt seg dårlig da hun gikk ut av butikken. På den andre siden har han sikkert ikke forstått at jeg liker han engang, tenkte hun. Jeg må få han til å forstå det. Men hvordan? Det er jo så flaut å stå og sjekke opp kassamannen på Kiwi liksom. Hun hadde aldri sett han noe annet sted heller, kanskje han bodde i nabobyen? Hun kunne jo spørre om det. Hun trodde aldri hun skulle bli så forelsket noen gang, hele ungdomsskolen hadde hun ikke så mye som rødmet av en gutts oppmerksomhet. Hun hadde ikke vært betatt av skolens Don Juan heller, alle venninnene hadde vært det. De hadde snakket om han hele tiden, og hun hadde blitt lei av hele fyren. Han hadde dessuten lurt alle til sengs og deretter dumpet dem. Hun hadde lært tidlig at det var best å holde seg unna sånne typer, og da bestevenninnen hennes ble bedt på date av han hadde hun gjort sitt beste for å ikke blande seg. Men det var også hun som måtte trøste en knust venninne noen dager senere. For en berg og dalbane kjærligheten er, tenkte hun. Egentlig bare dritt, man håper og tror før man blir såret og skuffet. Gang på gang, like naiv. Så dumme vi kan være. Faktisk hadde hun aldri vært intim med en gutt, og nå var terskelen for det blitt så høy. Hun forventer for mye, i følge Mia. Tankene gled over til den fineste gutten i verden igjen. Han så ikke ut til å trives på Kiwi egentlig. De deilige mørkebrune øynene og tykt hår som lå perfekt rundt ansiktet hans hver gang hun så han. Men aldri et fint smil å se. Han hadde en mørk, deilig stemme som fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag når hun hørte den. Selv om hun bare hadde hørt han spørre folk om de skulle ha pose, og fortelle dem summen de skulle betale i kassen. Hun kunne stått og sett han jobbe dagen lang, men det hadde sikkert sett ganske rart ut. Det var rart å få så mange følelser av å tenke på en gutt hun nesten ikke kjente. Hun visste navnet hans bare fordi hun hadde hørt en av de andre ansatte rope på han en dag hun var innom. Til og med navnet hans var pent, Troy. Det var et uvanlig navn men det var nydelig. Hun sa navnet lavt for seg selv og smilte. Utenom dette var han et stort mysterium, noe som gjorde henne enda mer interessert. Hun måtte finne en måte å få han til å bli interessert i henne også, en ganske uvanlig problemstilling for henne. Hun hadde alltid vært en favoritt blant guttene, sikkert fordi hun var så uoppnåelig for de fleste. Hun var både sjenert og uinteressert i fest og s*x. Det vil si, frem til nå da. Nå er hun tross alt blitt tyve år og tanten hennes hadde sagt med kjærlighet at det var nå hun måtte sveve litt rundt, møte gutter og dra på fester, for senere ble det vanskeligere. Litt usikker på hva hun mente med det, ville hun likevel ta henne på ordet. Hun hadde kommet hjem, huset var tomt og hun satte seg skjevt i sofaen og tok frem mobilen sin, gikk inn på i********: og scrollet nedover bildene der. Bilder av svært pene jenter som poserte i selfier, gjerne med en cheesy setning under, og masse hashtags. En sminkevideo fanget interessen hennes og hun ble sittende å se på den. Scrollet videre, og det var noen kjekke menn, striglet og velholdte. Hun lukket i********: og åpnet Tinder istedet. Sveipet venstre flere ganger, ingen interessante i dag heller. Venstre, venstre, venstre. Stoppet opp litt og leste en profil, sveipet venstre. Menn kunne virkelig ikke ta selfier altså, det er tydelig at de ikke gidder å prøve skikkelig engang. Og nesten ingen skriver noe om seg selv i profilen sin, hvordan skal man bli interessert i et middels godt utseende da? Hun sukket og lukket Tinder også. Tankene vandret til Troy igjen, hun tenkte på han hele tiden egentlig. Fantaserte om at han skulle legge merke til henne og smile med hele det fine ansiktet sitt kun til henne. Et sånt smil som ville få henne til å bli helt rød i ansiktet og føle at kroppen ble til gele, mens øynene deres snakket sammen. Så ville han si hei, jeg har lagt merke til deg og jeg ville spørre deg om vi kunne gå en tur sammen? Hun ville svare, hihi tur ja? Det er ikke helt min greie egentlig. Og da ville han si at de kunne sikkert finne på noe annet koselig å gjøre sammen? Og så ville han gi henne det smilet igjen. Og hun ville svare at han får sende henne en melding, og le søtt. Det ville nok gi han noe å tenke på. Og forhåpentligvis ville det trigge jaktinstinktet hans, og få han til å like henne bedre. Gutter liker å jakte litt hadde tanten hennes sagt for flere år siden, du må få de til å jobbe litt for kjærligheten din, men når de har fortjent det skal du gi dem alt. Det hun sa den gangen hadde Isabelle husket svært godt. Men så hadde det egentlig aldri dukket opp noen gutter hun ønsket å bli jaktet på av, så det hadde blitt lite trening i denne kunsten. En lyd rev henne ut av tankeflommen. Det var Mia, bestevenninnen hennes som ropte på henne fra døren. Hun skulle komme og henge litt, det var på tide med en liten jentekveld nå. Snart skulle Mia flytte til Oslo for å studere ved universitetet, og Isabelle gruet seg til å bli igjen alene. Men, det kunne jo hende hun fikk seg kjæreste. Troy. Hun havnet lett i en dagdrøm om han, det var ikke noe hun kunne styre. Men det plaget henne at hun ikke kjente han bedre, for dette avstandscrushet føltes så barnslig. Hun håpet at Mia skulle ha noen gode råd å gi henne. - Har du med vin? Ropte Isabelle tilbake. Mias latter klinget over leiligheten sammen med lyden av to glassflasker som klirret i en pose. Begge lo litt, og Isabelle gikk til kjøkkenskapet for å finne vinglassene. Hun hadde et vinglass med navnet sitt på, det var en bursdagsgave fra året før og hun elsket det. Hun skulle kjøpe et slikt til Mia snart, i avskjedsgave. Mia skulle studere psykologi, hun hadde jobbet beinhardt hele videregående og året etterpå for å komme inn på profesjonsstudiet. Isabelle hadde prøvd å hjelpe henne, men hun var ikke like skoleflink og hadde nok vært mer heiagjeng enn privatlærer. Men vennskapet deres var sterkere enn noen gang og hun gruet seg virkelig til å miste henne til universitetet. Hun visste at Mia kom til å bli veldig opptatt, og hun unnet jo venninnen sin å følge drømmene sine. Selv hadde hun ikke så sterke drømmer, men hun ville gjerne ha det. Hittil hadde hun vært mest opptatt av sitt eget utseende og sosiale medier, men det begynte å bli litt kjedelig. Hun måtte finne sin drøm snart. Hun visste lite om hva de andre barndoms og ungdomsvennene drev med for tiden. Hun lurte på om alle gikk på høyskoler og universiteter rundt omkring. Sikkert, tenkte hun. Det er sikkert bare meg som ikke skjønner hva jeg skal gjøre videre, og som blir igjen her i evig tid. Det var deilig å være sammen med Mia. De kunne prate i evigheter om alt og ingenting, og Mia dømte henne aldri for tingene hun sa eller følte. De fantaserte og tøyset sammen om Troy også. Mia syntes navnet var så pompøst. Kanskje han er en skikkelig fuckboy som ikke er noe å samle på, sa hun og lo. Isabelle hadde svart at det er helt greit i såfall, for han kunne få gjøre hva han ville med henne. De hadde ledd av Isabelles desperate tanker om saken, og prøvde å legge en plan for hvordan hun skulle få tak i denne fyren. Det burde jo ikke være så vanskelig når han jobber i nærheten. Sent på kveld, når de bare hadde en halv flaske vin igjen, var de ganske ovenpå og fnisete. Så ble Mia alvorlig, og så på Isabelle med de mørkeblå øynene sine. Helt seriøst Isabelle, jeg kommer til å savne deg så sykt når jeg flytter. Kan du ikke flytte med meg da? Du finner sikkert noe å gjøre der, det er jo tross alt Oslo! Det skjer jo ting der hele tiden. Så slipper vi å miste hverandre. Tårer vellet opp i de nydelige øynene hennes, og Isabelle kjente at sine egne øyne også ble våtere. Jeg skulle gjerne gjort det kjære, sa Isabelle med tynn stemme. Men jeg har jo ikke råd til det nå, og jeg må nesten finne ut hva jeg skal gjøre her i livet. Hun lo en litt usikker latter. Den fnisete og deilige jentekvelden ble plutselig mørkere og tristere enn de hadde hatt det sammen på lenge. Begge jentene tok innover seg det store alvoret i at Mia er på vei ut av byen. Kanskje hun aldri flytter tilbake. Og kanskje hun slutter å komme tilbake på besøk når hun får nye venner og blir opptatt med andre ting i hovedstaden. Isabelle gjorde sitt beste for å ikke gråte. Hvis hun slapp følelsene løs nå, ville hun aldri få dem i orden igjen. Ingen av dem klarte å komme i fnisehumør igjen, og de klemte hverandre og sa god natt. Før hun sovnet fantaserte hun om Troy igjen, hun skulle virkelig ønske at han tok kontakt med henne. Tenk om de ikke har noe til felles og ikke har noe å snakke om, tenkte hun. Det ville vært skikkelig mye bortkastet fantasering. Dagen etter satt hun bare i sengen til langt på dag, og scrollet på mobilen. Plutselig stirret hun vantro på skjermen, hun kunne nesten ikke tro det hun så. En melding fra Troy, helt ut av det blå. Eller ikke helt, hun hadde tross alt gjort det hun kunne for å få det til å skje. Men nå som det faktisk skjedde, visste hun ikke hva hun skulle skrive tilbake. Han spurte bare hvordan det gikk, og hun lurte på hvordan hun skulle svare best mulig. Det resulterte i at hun svarte, joda- det går! Noe så teit. Den første daten de var på, var ganske kjedelig. Hun hadde drømt om det så lenge, fantasert om hvor fantastisk Troy er og virkelig laget seg en rosa sky rundt det hele. Derfor ble hun ganske skuffet da han viste seg å være utrolig kjedelig, og at humoren deres var totalt forskjellig. Hun prøvde virkelig å få det til å bli hyggelig og romantisk, men han virket helt annerledes enn hun hadde sett for seg. Hun skjulte skuffelsen sin godt og han prøvde å få henne med seg hjem, men hun takket for seg og gikk til sitt eget hjem mens hun ringte Mia. Hun la ut om hvor dårlig daten hadde vært, og Mia delte skuffelsen hennes. Det var godt å få ut frustrasjonen sammen med henne. Under samtalen med Mia hadde hun fått nok en melding fra Troy, hvor han skrev at hun var fantastisk og at han hadde hatt det så fint med henne. Hun følte seg oppgitt. Uken etter den mislykkede daten, begynte Isabelle å dra i en annen butikk for å handle. Hun ville ikke støte på Troy oftere enn nødvendig nå, han var tydelig blitt veldig interessert i henne, mens hun hadde mistet interessen totalt. Den rosa skyen var helt borte, og hun tenkte ikke på han som en drømmemann lenger. Hun kom nok ikke til å gi han flere sjanser heller, tenkte hun. Det var trist å innse at hun hadde vært avstandsforelsket så lenge i en fyr som ikke var hennes type likevel. Og det gjorde ikke saken bedre at han hadde blitt veldig interessert i henne, mens hun helst ikke ville se han igjen. Han hadde jo ikke gjort noe feil, men hun hadde virkelig ingen følelser for han bortsett fra det at han ser innmari kjekk ut. Og det holder jo ikke, tenkte hun. Så mye tid hun hadde brukt på å fantasere og drømme om han, uten å vite noe om han. Heldigvis var det på tide å dra til jobb nå, den kjedelige jobben hun hadde fått på fabrikken. Der ble det produsert mye forskjellig, alt fra ladere til reflekser og reklameprodukter. Hennes jobb var å sjekke innpakninger, og at riktig produkt lå i riktig innpakning. Hun hadde veldig mye tid der, til å tenke på hva hun skulle gjøre videre i livet. Det var ikke godt nok å bli værende her på fabrikken, men hun burde være glad for å tjene penger og ha noe å gjøre. Det var farens ord hun hørte i hodet, hun selv ønsket seg noe mer spennende ut av livet. Men hva?