Isabelles hemmelige liv

Kapittel 4 - Første date

Isabelle hadde gjort seg klar for date med Liam da det ringte på døren. Forundret over synet som stod på trappen hennes, blunket hun tre ganger og fikk ikke ut ett ord. Hun ville si noe, men visste ikke hva hun kunne si. På trappen utenfor stod en mann i svart dress, med en sjåførhatt på hodet og en klespose i hendene. Han rakte den mot henne, og var taus. Bak han, i veikanten utenfor innkjørselen hennes stod det en stor, svart Hummer limousin. En slik hun hadde sett på TV, men aldri i virkeligheten. Hun ble helt målløs der hun stod med en klespose i hendene og øynene hvilte på Hummeren. Hun så vel ganske forvirret ut, for sjåføren sa høflig; " jeg venter på deg i bilen, madame. Herr Johansen ønsker at du tar på deg kjolen og blir med meg." Hun tenkte seg om, Johansen? Er det Liams etternavn? Visste hun ikke etternavnet hans engang? Det hadde hun ikke tenkt på. Madame? Hvem snakker slik? Hun nikket stumt og snudde seg sakte inn i huset igjen. Hun kastet et siste blikk på sjåførens rygg som gikk mot den store bilen. Da hun åpnet klesposen gispet hun litt. For en nydelig kjole! Den var ferskenfarget, utringet og stram. Og den så ut til å rekke henne til rett over knærne. Den var rett og slett utrolig elegant, i et glatt stoff med blonder på utsiden og hun skyndte seg å kle av seg det hun hadde tenkt til å ha på seg. Da hun så seg i speilet med den ferskenfargete kjolen, følte hun seg fin. Hun tok en selfie og skulle til å sende den til Mia, men gjorde det ikke. Hun ville nyte dette på egen hånd litt før hun fortalte noen. Hun rettet litt på håret, og sjekket at sminken satt pent før hun gikk ned trappene og ut til Hummeren. Sjåføren kom og åpnet døren for henne. Hun følte seg kongelig, og det var ingen dårlig følelse. Inne i Hummeren stod en isbøtte med sjampanje og to glass. Hun torde ikke ta det, men hadde veldig lyst. Etter tyve minutter stoppet sjåføren, og gikk ut. Han lukket opp døren på den andre siden fra henne og Liam steg inn. Han så ut som et eventyr, og hun kunne kjenne rødfargen fylle ansiktet sitt. Hun presset frem et "hei" og smilte forsiktig mot han. "Hei, og wow Isabelle, du ser ut som en million! Nydelig kjole." Han blunket kjekt til henne, og hun ble helt skjelven av det hele. Dette var nesten for mye til å takle. Hun følte forventningspresset som skyhøyt og visste ikke hvordan hun skulle oppføre seg. Men det visste heldigvis Liam, for han tok de to glassene i en hånd og spratt sjampanjekorken med den andre på en veldig vant måte. Han fylte glassene halvfulle og ga det ene til Isabelle. Hun tok i mot og han holdt glasset sitt mot henne som i en skål. "Håper vi får en magisk kveld, Isabelle. Dette har jeg gledet meg til, og jeg håper du også har det?" Så klirret glassene sammen og de tok hver sin slurk. "Ja, jeg har gledet meg. Og med denne starten kan det ikke bli så galt. Jeg ble litt nervøs, håper du er tålmodig med meg?" Hun smilte mens hun sa det, og følte seg veldig voksen som klarte å formidle dette. Han smilte varmt og lente seg mot henne og ga henne et kyss på kinnet. De neste førti minuttene pratet de ganske løst om livet, det var lett å prate med Liam, han var hyggelig, høflig og Isabelle følte seg bra sammen med han. Neste gang bilen stoppet og sjåføren gikk ut, gikk Liam ut på sin side og sjåføren åpnet døren til Isabelle slik at hun kunne gå ut. De stod rett foran et stort fly, på en øde rullebane. "Hvor er vi? Burde jeg være redd for å bli bortført nå?" lo Isabelle litt usikkert. Liam la den ene armen rundt skuldrene hennes og forsikret henne om at det er helt frivillig å bli med inn i flyet, men at sannsynligvis kommmer hun ikke til å angre på å bli med. 

Det gikk nesten litt rundt for henne. Satt hun virkelig her, høyt oppe i lufta sammen med denne fantastiske mannen. I privatflyet hans? Herregud, tenkte hun. Ikke ødelegge dette nå da. Hun var spent på resten av kvelden, han hadde tydeligvis planlagt nøye men han ville ikke røpe alt på en gang. Og det var ganske deilig å bare la seg flyte med, hun slappet av og koset seg i flysetet som var bedre å sitte i enn sofaen hun hadde hjemme. Liam var sjarmerende og morsom, og han serverte dyr årgangsvin som var god selv om hun ikke hadde peiling på vin. Han var en ordentlig gentleman og forsøkte ikke å tråkke over intimgrensene hennes. Derfor følte hun seg så komfortabel og avslappet. Hun kjente en dragning mot han, og hadde veldig lyst til å kysse han men lot det være. Hun ville at han skulle fortsette å ha kontrollen. 

Flyet landet mykt og rullet sakte før det stoppet. Men hvor var de? Hun visste ikke hvor lenge de hadde flydd engang men det kunne ikke være så altfor langt. Liam førte henne til døren og ned flytrappen som var plassert utenfor. Det var som å være i en film, og hun kjente blodet bruse. Det var mørkt ute og de kunne se millioner av lys fra en storby i horisonten. "Hvor er vi?" spurte  hun. Liam smilte lurt, "Paris såklart, se der til venstre kan du se Eiffeltårnet." Isabelle trodde hun skulle besvime. Men hun klarte å beherske seg, og hun smilte stort mot Liam og kastet seg rundt halsen hans og kysset kinnet hans før hun rakk å tenke seg om. Hun bare reagerte, og det føltes riktig og fritt å kunne gjøre det. Liam smilte og kysset henne på kinnet tilbake. Hun tok seg i å tenke at hun skulle ønske han hadde kysset leppene hennes istedet. 

Restauranten de ankom var tydelig dyr og eksklusiv. Det var få bord, men de var allerede fullsatte. De to ble geleidet til et koselig hjørne ved et stort vindu, der det stod klart mat og drikke allerede. Det var noe behagelig ved å komme til ferdig servering slik, og maten så nydelig ut. Hun hadde aldri drømt om slik oppvarting, og nøt det så godt hun kunne uten å tenke på fremtid eller konsekvenser. Liam var en sjarmerende og kjekk mann, han hadde tydeligvis alt og kunne få alt han ville ha. Hvorfor likte han henne? Hun kunne ikke la den tanken være, men hun ville ikke ødelegge den herlige stemningen heller. Han fortalte om reiser han hadde vært på, i varme land, fattige land, rike land og kjedelige møter i spennende land. Han hadde vært nærmest overalt på jordkloden. Hun hadde ikke reist andre steder enn Hellas på billig chartertur, så hun hørte på med beundring. Dessuten følte hun seg så beruset av stemningen, flyturen og Liam. Hun likte å se ham inn i de klare blå øynene og han var så levende. Så full av kunnskap og trygghet. Hun likte det. For å gjøre klisjeen helt komplett, kom det plutselig en fiolinist og spilte en nydelig melodi for dem. "Kan du danse vals?" spurte Liam. "Nei, det har jeg ikke lært meg. Jeg har aldri hatt bruk for det." Smilte hun forlegent til svar. Hun hadde aldri trodd at det skulle bli en ting hun var flau over å ikke kunne. "Følg bare meg" blunket han lurt til henne og tok hånden hennes, og førte henne ut på det lille gulvet der det var en åpen plass. Hun ble så flau, men glemte fort at det fantes andre mennesker i rommet. Det var bare han og hun, hånden hans i hennes. Hånden hans på livet hennes og en nærhet hun aldri hadde følt før.