Isabelles hemmelige liv

Kapittel 5 - Lykken

Det var vanskelig å late som ingenting dagen etter den fantastiske første daten hun hadde vært på med Liam. Men hun følte for å holde det skjult, hun hadde lyst til å leve i denne rosa boblen så lenge som mulig. Der ingen var kritiske til noe, ingen fortalte henne hva som var lurt eller spurte henne om hva som kom senere. Det var heller ingen som spurte og gravde etter denne informasjonen, nå som Mia var mest fraværende og familien hadde egne ting å holde på med. Etter at hun fylte 20 hadde de ikke blandet seg så veldig mye oppi hennes ting, og det likte hun godt. Hun bodde jo fortsatt hjemme i huset deres, så det kunne vært mer slitsomt om de hele tiden hadde avhør om hva hun drev med.

Hun dagdrømte seg gjennom den neste timen i sengen sin, før det var på tide å dra til jobb. Hun levde jo fortsatt et vanlig liv, og slipper ikke unna hverdagen. Men hun var kommet hjem veldig sent på natten, litt skuffet over å komme hjem samme døgn som de hadde dratt, men Liam var en gentleman. Hun analyserte litt etter røde flagg, men fant faktisk ikke ett eneste. Hun tillot seg å føle på lykken, og det var fantastisk. Hun hadde egentlig ingen brennende følelse for å fortelle noen om hva som hadde skjedd, det var deilig å holde det for seg selv. Som regel ble alt spennende og nytt postet på sosiale medier, men dette var helt under radaren og det ga henne en eksklusiv følelse. Tilslutt måtte hun stå opp og gjøre seg klar for jobb. Det føltes så rart å gjøre slike vanlige ting etter en date på privatfly og fransk restaurant. For ikke å snakke om den romantiske dansen, og et magisk kyss som hun lengtet etter å oppleve igjen. Hun håpet virkelig at Liam kontaktet henne igjen snart. Hun kunne selvsagt kontakte han også, men hun ville dra på jobb først for å ikke bli helt ufokusert.

Den dagen gikk jobben som en lek, hun følte seg lett og glad hele dagen. Hun skrev et par meldinger med Mia men fortalte ingenting om Liam og daten, selv om hun vanligvis fortalte Mia alt. Det var bare så deilig å ha alt for seg selv, merkelig nok. Endelig, da hun hadde et kvarter igjen av vakten sin ringte Liam. Hjertet hennes hoppet over et slag og hun gledet seg til å snakke med han. Hun måtte bare vente til hun kom seg ut fra jobben, for det bråket sånn der inne.

Med skjelvende hender ringte hun ham, og hun følte blodet bruse da han snakket. Hun klarte nesten ikke få med seg det han sa, fordi hun var så glad. "Ser deg snart" sa Liam og la på. Plutselig stod Hummeren fra dagen før foran henne, og sjåføren kom elegant ut og bøyde seg mot henne da han åpnet døren til baksetet. "Madame" sa han og holdt hånden sin mot inngangen som for å vise henne vei. Hun stoppet opp litt og pustet såvidt. Hun ga han et overrasket blikk og satte seg inn. Hun brukte mobilkameraet for å se om hun så okei ut, og rettet litt på håret og fant frem lipglossen fra vesken. Hun skulle ønske hun hadde skiftet til litt finere klær før hun dro fra jobb, men det var ingenting å gjøre med det nå. Sjåføren kjørte rolig gjennom byen, og stoppet ved hotellet Liam bodde på. Kort etter kom han ut, han hadde på seg mørke jeans og dressjakke, og en lavendelfarget skjorte som fikk han til å skinne som en filmstjerne. Hun grøsset nesten litt av hvor kjekk han var. Og da han smilte stort og kysset henne på begge kinn, ble hun som gele. Hun følte seg litt forlegen, men han strålte ut en slik trygghet som fikk henne til å slappe av. "Hadde du en fin dag på jobb?" spurte han. "Joda, ikke så verst. Dette var en fin overraskelse da. Hva skal vi?" svarte hun. "Vent å se" sa han lurt. "Stoler du på meg?" Hun smilte lunt til han, og sa "ja, selv om jeg ikke kjenner deg så godt stoler jeg faktisk på deg. I går var helt magisk, tusen takk." Han tok hånden hennes og kysset den. "Mon chéri, jeg liker deg allerede så godt. Jeg vil vise deg noe."

De stoppet i enden av en blindvei, der det var bygget et hus med garasje. Det lå ikke tett inntil naboene, og bak huset var det helt mørkt. Huset var også helt mørklagt og så tomt ut. Hun så på han med spørsmålstegn i øynene, og han lo litt. "Vi er fremme." sa han og gikk ut, mens sjåføren lukket opp døren til Isabelle. Hun så på huset og lurte på hva de gjorde der. " Du skal vel ikke gjemme meg i kjelleren og bruke meg som sexdukke eller noe sånt?" sa hun på spøk, med en liten nervøs følelse i bakhodet. Han la armen rundt skuldrene hennes og trakk henne inntil seg. En litt overrasket latter slapp ut av han, før han forsikret henne om at det ikke var tilfelle. "Dette huset, er mitt. Jeg arvet det i fjor, men har ikke sett på det før nå egentlig. Det ser bedre ut enn jeg hadde trodd. La oss gå inn og se?"

Isabelle ble overrasket over å komme inn i det tilsynelatende tomme huset og se at det var dekket på et spisebord og luktet deilig mat. Hun ga Liam et varmt blikk og smil. "Selvfølgelig har du ordnet noe romantisk. Du er virkelig noe for deg selv." Sa hun. "Nei, Isabelle, det er du som er spesiell. Du fortjener spesielle ting. Dette er bare begynnelsen, hvis du vil at det skal være det." Han la armene rundt livet hennes og dro henne inntil seg. Så strøk han varsomt bort et hårstrå fra ansiktet hennes og kysset henne ømt på munnen. Hun trodde hun skulle miste følelsen i bena og kanskje eksplodere. Kysset var ømt og vått, og ulikt noe annet hun hadde opplevd. Han holdt henne varsomt i de sterke armene sine, og hun kjente at dette var helt riktig. Hun ville ha ham, og hun ville bli med han på hva som helst.